Pop-perler i piggtråd

Boston-bandet Pixies har stått på vår liste over favorittartister helt siden de freste inn i øregangene våre med mini-LPen Come On Pilgrim en gang for lenge, lenge siden. På de tre følgende albumene, Surfer Rosa (1988), Doolittle (1989) og Bossanova (1990) leverte de mer godsaker før de slapp den noe ujevne Trompe le Monde i 1991. Og så forsvant de.

Here Comes You Man på Sentrum Scene i Oslo

Etter solo-prosjekter og dannelse av andre band, kom Pixies tilbake i 2003, og har siden den gang vært litt av og på med delvis ny besetning. Flere plater har det også blitt, men det er de første som står igjen som klassiske utgivelser. Og det er herfra bandet henter mye av det de fremførte på en utsolgt Sentrum Scene i går kveld.

Smittende intensitet

Fra de kommer på scenen og drar i gang som skygger mot en opplyst bakvegg, og til de avslutter moroa snaut to timer senere, er konserten nesten å regne som en ønskekonsert for fansen. «Monkey Gone to Heaven», «Debaser», «Here Comes Your Man» og «Hey» er bare noen av de over 30 låtene bandet byr på denne kvelden. Men antallet til tross; vi savner flere, og det sier litt om hvor mange små perler bandet har levert – og litt om hvor smertelig korte flere av dem er.

Vokalist/gitarist Black Francis er en på alle måter stor frontmann. For uinnvidde må det komme overraskende når den dresskledde mannen, som ser ut som en blanding av Marlon Brando i filmen Gudfaren og en godt voksen statsautorisert revisor, stiller seg ved mikrofonen og begynner å synge. Eller hyle. Eller vræle. Det du ser stemmer liksom ikke helt med det du hører, men Black Francis gjør alt, og for det aller meste gjør han det med en intensitet som er smittende. Og han gjør det mens gitarist Joey Santiago teppelegger lokalet i riff og melodilinjer med fuzzpedalen trykket godt ned.

Monkey Gone to Heaven på Sentrum Scene i Oslo.

Fengende melodilinjer

Pixies storhet er at de lager (eller rettere sagt, lagde) de søteste poplåter med sykt fengede melodilinjer, og så pakker de disse inn i herlig gitar-«støy». Som velduftende små såpestykker – innpakket i piggtråd. Drevet frem av meget stødig bass og trommer blir det så godt som umulig å stå stille, og i går var det da også liv i publikum foran scenen med flere tilløp til poging. Henda i været og skråle med på de småskrudde tekstlinjene du husker, men kanskje ikke alltid helt skjønner.

To timer er i grunnen nok Pixies på én gang. Selv om Francis bytter ut Telecasteren med kassegitar halvveis ut i konserten, og selv om man savner flere av låtene man har gått og nynnet på i årevis. Som med andre fuzz-pop-punk-rock-band når ørene etter hvert et metningspunkt, og idet bandet runder av etter ett enkelt ekstranummer er vi i grunnen fornøyd. Sliten i ørene og hodet, men på en god måte. Skikkelig god måte.

P.S. Skulle du tvile på at vi er Pixies-fans kan du sjekke låtlisten til albumet Bossanova. Spor nummer tre der heter «Velouria». Just saying…