En pønkete kjærlighets-affære

ADRENALIN. LYKKERUS. ØS. Det er Honningbarna. Vi har sett bandet noen ganger tidligere, og hver gang er det som å bli slått i bakken av en enorm energi. Men mest av alt er det en gjensidig kjærlighetsaffære mellom bandet og publikum. Det hele kan virke som et stort kaos, men egentlig er det et vakkert samspill der det ikke finnes noen faste plasser. Noe som krever en enorm tillit. 

Stagediving fra galleriet. Selvsagt brukes det ikke trådløs
mikrofon…

Gigantisk moshpit

Det tar ikke mange sekundene fra bandet stiger opp på scenen fra publikumshavet og begynner å spille, før du har noen publikummere oppe på scenen. De stagediver like fort tilbake. Og så plutselig forsvinner noen av bandmedlemmene, eller til og med hele bandet (!), ned i den gigantiske moshpiten foran scenen. Og sånn fortsetter det.

Ja, de stagediver også med instrumenter, hvis du lurte. Crowdsurfing med cello er visst en ny sportsgren. Idet Haley Shea fra Sløtface skal være med på en låt, kommer hun selvsagt opp fra publikumshavet, ikke fra backstage-området, og hun stagediver like selvfølgelig tilbake etter endt innsats. Og når sanger Edvard Valberg tar sats og kaster seg ut fra galleriet og ned på publikum, må alle i salen ha følt på et adrenalinkick. Vi synes å huske at vi skrek.

Man kan kalle det en konsert, men vi ser det nesten mer som en risikosport. Det var også grunnen til at vi valgte å sitte på galleriet på Rockefeller. Selv om vi følte oss som 175 år der vi satt, så må det sies at det faktisk var helt fantastiske plasser siden en Honningbarna-konsert er like mye ute i publikumshavet som på scenen. Vi hadde full oversikt! Og energien nådde helt opp under taket.

Pønk 2.0

Crowdsurfing med cello….

Et utsolgt Rockefeller kokte, og det var akkurat så rått og avskalet som det skal vare. Men vi drister oss allikevel til å kalle det pønkkonsert oppgradert til 2.0, siden det er litt mer forseggjort enn å bare slå på lyset, gå på scenen og spille. Sånn som punkbandene gjorde det i skikkelig gamle dager. Heldigvis går det fremover, og det gjør seg med både laser og strober. Vi kunne faktisk ha ønsket oss litt mer lys til tider. Men samme det. I den store helheten er det ikke viktig. Honningbarna handler som sagt ikke om staffasje men om følelser.

Vi gikk fra Rockefeller med et stort smil, og vi smiler i grunnen fremdeles. Det er bare å si takk til både Honningbarna og publikum for en konsertopplevelse utenom det vanlige. Sammen er dere er en helt rå enhet!!!

P.S Om du ikke ha fått vært på en Honningbarna-konsert ennå, så bør du få gjort det snarest. Husk bare at du ikke kan regne med å få stå i fred og ro og nyte musikken dersom du velger å stille deg rett foran scenen. Men da får du i stedet være en del av showet.

Honningbarna fulgte i sporene til The Clash og spilte en cover
av The Equals-låten «Police on My Back» på Rockefeller.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *