Fire Western Stars til Springsteen

Bruce Springsteen slipper sin nittende plate, Western Stars, den 14. juni – og vi har allerede hørt den. Det vil si at jeg har hørt den én gang fra begynnelse til slutt. All erfaring sier at det bestandig ligger mer i musikken til Springsteen enn det man kan få med seg sånn umiddelbart. Eller det er kanskje en sannhet med modifikasjon; noen av låter hans har bare sugd tak i meg på et øyeblikk og satt ord på, og forklart, verden. Så er det noen låter eller plater som jeg ikke har forstått umiddelbart, men som etter hvert har blitt til favoritter. Så hvor på denne skalaen befinner Western Stars seg? 

Litt uventet og skummelt

“Tuscon Train” video.

Jeg kom til pre-listeningen og hadde allerede hørt de tre første singlene. Det var altså på forhånd klart at musikken var dreid mot et mer country-inspirert univers med betydelig mer instrumentering og et mer orkesterpreget lydbilde enn vi har vært vant til. 

Litt uventet, og skummelt hvis man elsker de store rockekonsertene til Springsteen. Men jeg er bestandig klar til å høre historiene til Springsteen fordi det er i de historiene han utmerker seg som låtskriver. I tillegg mestrer han å skrive i vidt forskjellige modus. Fra det helt banale i låter som «Darlington County» og «Sherry Darling», via det mer reflektert og poetiske som i «Backstreets» og «Incident on 57th Street» og til de store anthem-låtene som «Born to Run», «Badlands» og «Thunder Road». 

Springsteen ID

Mitt første møte med Western Stars ble litt komplisert. «Hello Sunshine» er en fin liten låt som bringer tankene til en låt som «Waiting on a Sunny Day». Det er ikke en av mine favorittlåter. «Hello Sunshine» er enklere både når det kommer til tekst og melodi enn jeg liker Springsteen, men den har likevel noe ved seg som forsvarer den som singel. Så kom «There Goes My Miracle», en låt som jeg som faktisk ikke forstår noe av. Enhver artist har en slags ID som lytteren kan kjenne igjen. Denne låten bryter så markant med den ID’en at det var på sin plass å spørre: Er dette virkelig Bruce Springsteen? 

Photo: Danny Clinch

Så rullet «Tucson Train» ut i form av en video. Det var lurt. Du kan regne med at det meste Springsteen gjør er gjennomtenkt, men nå ble det tydeligere hva dette prosjektet, og platen, egentlig er. «Tucson Train» er en slags country-forlengelse av den Springsteen jeg kjenner. Det er riktig så fint. Og det er noen tekstlinjer som virkelig treffer.

“We fought hard over nothing
We fought till nothing remained
I’ve carried that nothing for a long time”

Ørken og landevei

Etter å ha hørt de første tre singlene var jeg usikker, og nervøs for i hvilken retning albumet kom til å gå. Noe skeptisk, men likevel over-gira møtte jeg opp for å høre resten. 

Allerede ved første låt ble det klart at vi skulle på en reise gjennom ørkenen. En ikke ukjent tematikk i Springsteens låtskrivende. Den låten som i sin tid fikk meg hooked på Springsteen var nettopp «The Promised Land» som utspiller seg på en «rattlesnake speedway» i «The Utah desert». Det er kanskje på disse veiene, uansett om det er i en ørken eller på The Jersey Turnpike, Springsteen har sine aller beste øyeblikk som låtskriver. Det gjelder også på Western Stars. 

“The Promised Land” fra min favoritt-plate
Darkness on the Edge of Town.
I år er det 41 år siden denne platen kom.

«Hitch Hikin’» åpner denne reisen gjennom et brokete og litt slitent persongalleri som vi møter langs med veien på Westen Stars. I kombinasjon med drømmende beskrivelser av et ørkenlandskap har Springsteen skapt en vakkert backdrop for en knippe fortellinger langs den amerikanske landeveien. 

Det var akkurat det jeg håpet skulle bli fortsettelsen etter å ha hørt de tre første singlene. At historiefortellingen skulle vinne over det mer enkle. «Tucson Train» er uten tvil den av singlene som best representerer selve albumet.

Hvis man er åpen og klarer å legge fra seg forventningene om hvordan en Bruce Springsteen-plate skal låte, er Western Stars en liten perle av et album. Et album som jeg gleder meg til å høre mere på.

Låter å merke seg på platen: «Western Stars», «Sleepy Joe’s Cafe», «Somewhere North of Nashville», «Tucson Train», “Moonlight Hotel”.

På min Springsteen skale som streker seg opp til 5 stjerner: 4 stjerner.

 

One thought on “Fire Western Stars til Springsteen

  1. Pingback: Brev fra The Boss | Velouria Vintage

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *